Teknologioptimismen må ikke bli en hvilepute

Kronikk

Stortinget har vedtatt at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, med 80–95 prosent lavere klimagassutslipp enn i 1990. I en spørreundersøkelse TNS Kantar nylig gjennomførte for Enova, ble nordmenn spurt om de er enige i disse målsettingene. Hele 88 prosent svarte ja. Folk flest står altså bak klimamålene, men samtidig tror flesteparten av oss at denne grønne omstillingen ikke er gjennomførbar: Bare 31 prosent svarer at de tror Norge faktisk klarer å nå målet.

Denne tvilen er forståelig sett i lys av hvordan vi ligger an i løypa. I dag ligger utslippene over 1990-nivå, ikke under. Allerede i 2030 skal utslippsnivået ligge 40 prosent under dette. Vi har en stor jobb å gjøre. Et lavutslippssamfunn er mer enn bare et samfunn med lave utslipp. Det er også et sted hvor det er godt å leve, et samfunn med verdiskaping nok til å opprettholde det velferdsnivået vi er vant med i Norge. Å kutte åtte eller ni tideler av utslippene og samtidig opprettholde aktivitetsnivå og levestandard er en formidabel oppgave. Men det er nettopp dette som er kjernen i den grønne omstillingen.

De totale klimagassutslippene påvirkes grovt sett av fire faktorer: Størrelsen på befolkningen, økonomisk velstandsnivå, hvor mye energi som går med til å skape de verdiene, og hvor mye klimagassutslipp som den nødvendige energiproduksjonen fører med seg. Blant annet takket være teknologisk utvikling beveger de to siste faktorene seg i riktig retning: Verdiskapingen vår krever stadig mindre energi, og vi slipper ut stadig mindre CO₂ for å produsere den energien. Imidlertid gjør befolkningsveksten og den økonomiske utviklingen at utslippene likevel har gått opp.

OECD legger til grunn en fortsatt årlig økonomisk vekst på 3 prosent fram mot 2050. For hver dag som går, må vi altså bli mer energieffektive og klimaeffektive bare for å hindre utslippene i å øke. Da er ikke lenger tradisjonell teknologisk innovasjon nok for å nå klimamålene. For å få fullt utbytte av den teknologiske innovasjonen, må vi se innovasjon også på andre områder – vi trenger også det vi kan kalle strukturell innovasjon og sosial innovasjon.

Strukturell innovasjon handler for eksempel om hvordan vi plasserer boliger, arbeidsplasser, barnehager og fritidstilbud i forhold til hverandre, og hvordan transportløsninger og energiforsyning kan møte våre behov på en bedre måte. Sosial innovasjon skjer når ny teknologi møter kulturelle og sosiale trender og muliggjør nye konsepter og tjenester innen for eksempel delingsøkonomi og sirkulær økonomi.

Dette er en kalddusj for alle teknologioptimister, alle vi som har satt vår lit til at teknologien skal ta seg av den grønne omstillingen. For hvis vi alle bare bytter ut de to dieselbilene i garasjen med to tilsvarende elbiler, og for øvrig bruker bil som før, hvor mye av transportutfordringene våre har vi egentlig løst? La oss i stedet legge til rette for at den teknologiske utviklingen kan fortsette i retning av fullstendig selvkjørende kjøretøy. Så kobler vi dette med bildelingstjenester – en sosial innovasjon gjort mulig av atter andre innovasjoner som smarttelefoner og internett. Så tar vi disse tjenestene i bruk i smartere strukturerte bysamfunn som allerede fra starten av var rigget for å redusere transportbehovene våre. Da har vi også den strukturelle dimensjonen på plass, som igjen kan utløse ytterligere sosial innovasjon og skape rom for nye teknologiske innovasjoner. Urbanisering blir langt mer løsningen enn selve problemet.

For den nye teknologien må få rom å utvikle seg i, og den må tas i bruk i en kontekst minst like innovativ som teknologien selv. Det er i kombinasjonen av teknologisk, strukturell og sosial innovasjon vi vil se lavutslippssamfunnet tre fram.

Får vi til det – og vi ser gode eksempler innen alle sektorer – skaper vi et lavutslippssamfunn hvor vi har de samme mulighetene og den samme livskvaliteten, men gjør ting på en annen måte. Vi opplever for eksempel samme frihet til å reise og transportere oss rundt, uten at vi nødvendigvis har to og et halvt tonn stål stående i garasjen. Da når vi klimamålene uten å føle at vi gir avkall på noe, men i stedet at vi oppnår noe. Får vi til det, vil ikke Norge bare takle den grønne omstillingen, men evne å gjøre den lønnsom – og verdt det.