Industrisektoren i 2050

Strukturen i den norske industrien i 2050 gir et tydelig speilbilde av de ulike langsiktige rammevilkårene som har styrt samfunnsutviklingen de siste tre tiårene. For det første, rikelig og stabil tilgang på ren elektrisitet er befestet som et viktig konkurransefortrinn for norsk industriproduksjon. En økt tilførsel av ny grønn kraft og et bredt politisk ønske om videreutvikling av industrien i lys av klimapolitikken, har skapt gode betingelser for spesielt den kraftkrevende prosessindustrien. Vi ser i 2050 at nye materialer og produksjonsprosesser, sammen med utvikling av den sirkulære økonomien, har påvirket den tradisjonelle industrielle logikken. Likevel er en klimavennlig framstilling av strategiske produkter og halvfabrikata fortsatt en viktig del av verdensøkonomien, og her har norsk industri videreutviklet sin rolle som en betydelig internasjonal aktør.

Videre har norsk industri respondert på kravet om økt økoeffektivitet. Et bredt spekter av ny virksomhet har vokst fram innen ulike verdikjeder med basis i arealbaserte fornybare ressurser (primært skog) og vårt marine ressursgrunnlag. En langsiktig bærekraftig forvaltning av disse ressursene, kombinert med strenge krav til en ressurseffektiv foredlingsprosess, har skapt grunnlag for en industri med en betydelig verdiskapning og konkurranseevne, primært som resultat av virksomhetenes små klima- og økologiske fotavtrykk.

Den tredje pilaren lavutslipps-Norges industri står på, er kunnskap. Mer enn tre tiår med målrettet innsats og gode rammevilkår for forskning og innovasjon innen områder som materialteknologi, energisystemer, bioteknologi, etc. har gitt en tydelig hovedretning for industriens utvikling mot lavutslippssamfunnet. En viktig del av denne politikken har vært en bevisst tilrettelegging for utviklingsløp med høy risikoprofil, både innen forskning og utvikling, men også mot kommersialisering. På enkelte områder har vi således fått gjennombrudd av disruptiv karakter som har vært viktige for å oppnå et reelt lavutslippssamfunn.

Norsk industri i 2050 reflekterer den generelle teknologitrenden vi har pekt på tidligere. Høy grad av automatisering i den globale industrien har redusert betydningen av billig arbeidskraft som konkurransefortrinn og lokaliseringsfaktor. Stabile og forutsigbare politiske og økonomiske rammevilkår, inkludert tilgang på og nærhet til strategiske ressurser, er fremdeles viktige faktorer og konkurransefortrinn for lokalisering av tyngre industri. Den norske industrien i lavutslippssamfunnet er konkurransedyktig og skaper store samfunnsverdier, men de fleste tradisjonelle industriarbeidsplassene er borte.

Noen mer konkrete blikk på industrien viser følgende trekk:

- Også i lavutslippssamfunnet trenger verden metaller og andre halvfabrikata framstilt i industrielle prosesser. Kraftkrevende elektrometallurgisk og -kjemisk industri er en viktig del av den norske industriporteføljen. Disse industriprosessene er i sin natur energikrevende, og kan vanskelig frakobles energibehov. Selv om noen av produksjonene innen dette industrisegmentet har forsvunnet som følge av innovasjoner innen materialteknologi eller andre mer radikale innovasjoner, er prosessoptimalisering og andre inkrementelle forbedringer i verdikjeden de viktigste kildene til klima- og ressursgevinster i denne industrien.

- Offshore er et stikkord i lavutslippssamfunnets industri. Til tross for at olje- og gassektoren ble faset ut mot 2050, skjedde det likevel betydelige innovasjoner i næringen, særlig knytta til den ekstraktive aktiviteten på sokkelen. Mye av denne teknologien var også relevant for, og fløt over i, havvindteknologien. Vindkraft til havs fanget viktige kompetanseressurser fra oljeindustrien, i tillegg til at denne industrien i noen tilfeller faktisk også bygget videre på de fysiske installasjonene fra oljeindustrien. Noen større pilotanlegg for bølgekraft er også i drift, men denne teknologien ble ikke en like stor kommersiell suksess som vindkraften. Noen av vindparkene til havs produserer og lagrer også hydrogen, som brukes direkte av skipstrafikk eller skipes i land for anvendelse i landbasert transport. Kompetanse, komponenttilvirkning og systemløsninger innen havvind er blitt en viktig eksportnæring for Norge.

- Bioteknologi er grunnlaget for en annen viktig norsk industrisatsing. Her snakker vi i prinsippet om en bred tilnærming for et mer optimalt samspill med det økologiske ressursgrunnlaget. Biomasse fra skogen spiller en viktig rolle i denne industrien. Vi har i 2050 fått flere betydelige verdikjeder med stor verdiskaping med basis i skogråstoff. Med et kjemisk utgangspunkt i cellulose framstiller denne industrien gjennom avanserte prosesser et bredt register av råvarer og halvfabrikata for internasjonale markeder, i tillegg til flere betydelige ferdigprodukter. Innovative trebaserte bygningskomponenter, med høy karbon- og materialeffektivitet, er et eksempel. I tillegg til å erstatte materialer med større karbonfotavtrykk (eks. betong og stål), oppnår vi med trebaserte materialer også en karbonlagring i de bebygde strukturene. Flytende drivstoff til de formål som fremdeles trenger dette, er et annet eksempel.

- I tillegg til skog, er også marin biomasse fra det laveste nivået i næringskjedene (plankton, alger) i økende grad tatt i bruk som industriråstoff. Effektive prosesser for dyrking, delvis også høsting, av slik biomasse har gitt grunnlag for verdiskaping innen ulike produksjonsprosesser, inkludert flytende biodrivstoff. Denne industrien reguleres for øvrig av de betydelig skjerpede internasjonale og nasjonale regimer for forvaltning av havressursene som ble innført før 2030. Disse omfatter også høsting av primær biomasse, og skal bidra til å sikre en bærekraftig bruk av disse ressursene. - En fornyet satsing på løsninger for karbonfangst på 2020-tallet førte til flere teknologiske gjennombrudd som sammen med stadig høyere utslippskostnader ga grunnlag for en viss industriutvikling innen CCS. Enkelte industrianlegg i Norge implementerte teknologien, for øvrig er det store gass- og kullbaserte anlegg på kontinentet som har representert den viktigste etterspørselen. Et betydelig antall av disse anleggene er i drift i 2050, men etterspørselen etter teknologien er redusert i takt med utfasing av fossile brensler.