Vi går en førerløs framtid i møte. Hvor raskt vil vi venne oss til et samfunn der mennesker ikke lenger har kontrollen?
Publisert 14.12.2017 av Silje Pileberg (tekst) og Adrian Nielsen (foto)
Unge og eldre står i kø i regnet i Sarpsborg sentrum. Et hvitt vidunder er på besøk denne lørdagen. Det kjører helt av seg selv, fram og tilbake i Astrids gate i 11 kilometer i timen.
Det er mange som har lyst på en prøvetur.
– Vi hørte at det skulle være en sjåførløs buss her. Det er spennende, synes Marie Lunde (11).
Snart går hun inn i minibussen sammen med venninnen Martine Dahle Lindh (11). Igjen. De har allerede tatt en tur, og så stilte de seg i køen på nytt.
Det er deres første opplevelse av et kjøretøy uten fører. Men det er ikke den siste. Byene Kongsberg, Stavanger og Oslo har annonsert at de vil ha selvkjørende minibusser på veiene allerede i løpet av 2018. Bussene vil kunne kjøre i opptil 40 kilometer i timen, midt i trafikken.
Martine Dahle Lindh og Marie Lunde prøvekjører førerløs buss i Sarpsborg.
Nordmenn er skeptiske
Sommeren 2017 åpnet regjeringen opp for testing av selvkjørende kjøretøy. Nå jobber de med et lovforslag som skal tillate alminnelig ferdsel, også for personbiler.
Hvis lovendring skjer, vil Tesla kunne slippe løs selvkjøringsteknologien som allerede ligger klar i nye biler. Google kan innta norske veier med bilene som har prøvekjørt seg selv i USA en stund nå. De mer tradisjonelle bilprodusentene kappes om å henge med.
Men da Transportøkonomisk institutt (TØI) i 2017 spurte 2300 nordmenn om de mente Norge burde være et foregangsland for å tillate selvkjørende biler, fikk optimistiske politikere svaret i fleisen: To av tre var helt eller delvis uenige.
Dermed åpenbarer det seg noen spørsmål: Er vi egentlig klare for at bilene skal ta over styringen? Og hvor raskt vil vi venne oss til det, når teknologien først er tilgjengelig?
Vi frykter det ukjente
– Vi mennesker har frykten for det ukjente som en slags grunnleggende innstilling. Mange vil nok føle seg litt truet når de skal gi fra seg kontrollen. Det er skummelt og nytt, sier Alexander Olsen, førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved NTNU.
Men både historien og nevroforskningen viser at mennesker er tilpasningsdyktige og smarte når endringene først kommer.
– Jeg tror et viktig spørsmål blir om dette er noe vi umiddelbart kommer til å merke nytten av. I så fall tror jeg mange vil omfavne teknologien.
Han mener at folks opplevelse av tillit er enda viktigere enn tilpasningsevnen.
– Vi må ha tillit til teknologien og de som kontrollerer den. Vi må stole på at den selvkjørende bilen er trygg.
– Er vi mer tilpasningsdyktige enn vi er tillitsfulle?
– Ja, men det henger sammen. I Norge har vi høy tillit til myndighetene og andre i samfunnet. Det ser vi for eksempel på graden av elektroniske betalingsløsninger. En skal ha stor tillit til banker og systemer for å stole på et sånt betalingssystem. I andre land er folk langt mer skeptiske og redde for å miste tilgangen til pengene sine.
FAKTA: Ulike nivåer av selvkjørende biler
Den internasjonale motororganisasjonen SAE International (Society of Automotive Engineers) har utviklet standarden J3016, som klassifiserer fem nivåer av automasjon.
Nivå 0 – Ingen automasjon
Laveste nivå er de bilene vi så langt har vært vant med, hvor føreren gjør alt selv.
Nivå 1 – Førerassistanse
Føreren overvåker miljøet, mens systemet kan ta seg litt av styring, akselerasjon og bremsing. For eksempel Adaptiv Cruise Control og Lane Keeping.
Nivå 2 – Delvis automasjon
Systemet kan i noen trafikkmiljø kontrollere hastighet, bremsing, styring og feltskifte når føreren aktiverer systemet. Føreren må fremdeles overvåke omgivelsene og kunne ta over kontrollen. I dag finnes det Nivå 2-biler på veiene i Norge.
Nivå 3 – Automasjon under visse omstendigheter
Dette er det første nivået hvor systemet kan kjøre helt selv, i noen trafikkmiljø. Det overvåker omgivelsene og tar avgjørelser om for eksempel forbikjøringer og blinklys. Føreren skal kunne ta over kontrollen ved behov.
Nivå 4 – Høy automasjon
Som nivå 3, men systemet kan på egen hånd gjøre tiltak hvis føreren ikke reagerer, som å stanse bilen. Systemet kan operere i mange trafikkmiljø og under ulike kjøreforhold.
Nivå 5 – Full automasjon
Systemet tar seg av alle oppgaver. Nivå 5-biler kan i praksis designes uten ratt og pedaler.
(Kilder: Sintef og Teknisk ukeblad.)
Mer positive med tiden
Seniorforsker Gunnar Deinboll Jenssen ved SINTEF ønsker seg en større undersøkelse av nordmenns holdninger til selvkjørende kjøretøy. Ett spørsmål, slik det ble gjort av TØI i 2017, er ikke nok, mener han.
– Det er gjort et tjuetalls studier internasjonalt. Der ser vi at folk jevnt over har blitt mer åpne for selvkjørende biler ettersom årene har gått.
Likevel ligger det en skepsis og ulmer. Ifølge en studie av blant andre Miltos Kyriakidis ved Delft University of Technology i Nederland i 2015, er meningene svært varierende. Hver tredje av de spurte oppga at de ville like svært godt å bruke en selvkjørende bil. Én av fem hadde derimot ingen betalingsvilje for et fullt selvkjørende system.
– Generelt er unge mer positive enn eldre, og folk som bor i byer er mer positive enn folk på landet. I tillegg vet vi at menn er litt mer positive til ny teknologi enn kvinner, sier Jenssen.
At yngre er mer åpne enn eldre, og menn mer enn kvinner, rimer godt med det som er kjent fra psykologien, ifølge Alexander Olsen. Eldre har mindre såkalt flytende intelligens, som handler om å gjøre ting raskt og skifte mellom oppgaver. Alderen gjør oss dermed mindre fleksible for endringer.
Kvinner har på sin side en tendens til å være mer gjennomtenkte og nøyaktige enn menn. De bruker mer tid på nye oppgaver, mens menn oftere kaster seg uti det.
74-årige Britt Magnussen syntes det var spennende å sitte på en autonom buss.
Skeptisk til storbytrafikken
I Sarpsborg forteller Britt Magnussen (74) at hun følte seg trygg på busstur i dag. Hun ville vært reddere i trafikken i storbyen.
– Hva om noen svimer av, eller om bussen kolliderer? Jeg vil gjerne ha mennesker å forholde meg til. Men da jeg spurte guiden om bord i dag, sa han at bussen har en alarmknapp.
Hvis hun med egne øyne fikk se at det fungerer, tror hun at hun fort kunne venne seg til selvkjørende busser. Biler er det verre med.
– Da vi kjøpte bil for to år siden ville mannen min ha automatgir, men jeg klarte ikke å glemme venstrebeinet mitt. Med en selvkjørende bil ville jeg vært redd for at noe skulle skje. Jeg ville nok gjerne hatt et par pedaler, sånn som førerlærere har, ler hun.
Forskjeller mellom generasjoner og land
Det er ikke bare kjønn, alder, by og land som skiller oss i vår skepsis til selvkjørende teknologi. Det er også en mer global geografisk forskjell.
Da konsulentfirmaet Boston Consulting Group (BCG) spurte 5.500 personer i ti land om de ønsket å ta en kjøretur i en helt selvkjørende bil, var 58 prosent positive. Men tallene varierte mye fra land til land: Hele 85 prosent av inderne var positive og 75 prosent av kineserne. I Storbritannia var andelen 49 prosent og i Tyskland 44 prosent.
Men vi skal være forsiktige med å trekke et skille mellom Asia og Vesten, mener Stephan Giesler i selskapet Continental AG. I denne undersøkelsen var nemlig japanerne de aller mest skeptiske.
I en kommentar på nettstedet 2025ad.com foreslår Giesler at indere og kinesere kan være spesielt opptatt av at selvkjørende biler ventes å bli sikrere og mer miljøvennlige. I disse landene er det nemlig mye luftforurensning og mange ulykker. Folk i USA og Tyskland vektlegger på sin side ofte at selvkjørende biler vil bety økt komfort og mindre stress.
De store utfordringene
Både undersøkelser og testing tyder på at selvkjørende kjøretøyer blir sikrere enn dagens. De selvkjørende Teslaene har for eksempel 40 prosent færre ulykker enn førerbiler av tilsvarende standard, ifølge en studie fra Virginia Polytechnic Institute and State University i 2016.
Google-bilene hatt 21 ulykker på sine mer enn 3,7 millioner testkilometer i USA. 20 av dem skyldtes andre kjøretøy – som ikke var selvkjørende.
– Ulykkene har nesten utelukkende vært påkjøringer bakfra ved lyskryss, fordi Google-kjøretøyet er programmert til å følge trafikkreglene til punkt og prikke. Nå har Google tatt patent på et system som tillater bilene å kjøre på gult hvis de rekker det før det blir rødt, sier Gunnar Deinboll Jenssen.
Men det kan også være grunn til å være avventende. Dagens Næringsliv skrev i 2017 om hvordan store bilprodusenter nå leier inn superhackere for å teste sikkerheten. Hvis noen klarer å hacke seg inn og forstyrre systemet i en selvkjørende bil, kan det gå hardt utover både menneskeliv og produsentenes økonomi.
Et annet spørsmål er de etiske vurderingene. Skal biler for eksempel programmeres til å ta livet av personen i bilen hvis det kan redde ti fotgjengere? Selv om de fleste svarer ja på det, nøler de når de blir spurt om de selv ville kjøpt en bil som ofret passasjeren. Dette kom fram i en studie av blant andre Iyad Rahwan ved Massachusetts Institute of Technology i 2016.
Marie og Martine syntes det var litt rart å sitte på en buss uten sjåfør.
Gøy og annerledes
De har kjørt noen runder i Astrids gate nå, Marie Lunde og Martine Dahle Lindh. Den hvite boksen av en buss har gitt dem noen minutters ly for regnet og en forsmak på framtiden.
– Det var gøy og annerledes. Bussen var litt mindre enn vanlig, og det var rart ikke å se sjåføren, sier Marie.
Martine forteller at hun følte seg litt utrygg siden bussen ikke hadde sjåfør.
– Sjåfører vet hvordan man skal kjøre, mener hun.
– Tror dere at en bil kan tenke like bra som en sjåfør?
– Ja, for mennesket kan gi den mye kunnskap. Men mennesket kan også ha mer kunnskap enn bilen, fordi vi har levd lenger og lært mer, sier Martine.
– Hva ville dere tenkt hvis foreldrene deres kjøpte en bil der dere alle kunne slappe av og spise kake, mens bilen selv kjørte på motorveien?
– Oj, utbryter Marie og ler.
– Det ville være skummelt. Det er tryggere hvis jeg vet at bilen kjøres av noen jeg stoler på, sier Martine.
De er 11 år nå. I 2050, når bil- og bussparken sannsynligvis både er selvkjørende og elektrisk, er de 44.
– Hva tror dere at dere vil tenke når dere er voksne?
– Da er jeg kanskje ikke så redd lenger, for da kan det hende jeg har blitt vant til det, sier Martine Dahle Lindh.
Tre andre passasjerer på bussen om førerløse kjøretøy
Kai Robert Johansen (62)
– Det er litt uvant ikke å se et ratt eller en sjåfør, men jeg tror at vi mennesker vil venne oss til selvkjørende teknologi veldig raskt. Selv har jeg tillit til teknologien og regner med at det er dyktige folk som lager den. Men hvis jeg fikk en ny selvkjørende bil, måtte jeg nok hatt ti-tolv bilturer før jeg skjønte at det var trygt.
Amandine Colin de Verdière (25)
– Jeg tror selvkjørende kjøretøy har mye godt ved seg, men jeg synes også at de er litt skumle. Jeg føler at jeg mister muligheten til å gripe inn hvis noe skulle skje. Mennesker er heller ikke perfekte, men jeg tror det beste er om vi holder et øye med ting, selv om teknologien kjører selv.
Frank Vigart Eriksen (37)
– Jeg kunne nok overlatt styringen til en selvkjørende bil, men jeg hadde ikke turt å ta opp avisa ennå. Jeg er skeptisk til om samspillet mellom mennesker og teknologi er godt nok. Når hele overgangen til selvkjørende kjøretøy er ferdig og alle kjøretøy snakker med hverandre, blir det nok litt annerledes.
