Kronikk: Blir det plass til norsk prosessindustri i en lavutslippsøkonomi?

Markedsdirektør Øyvind Leistad, Enova SF

Den norske prosessindustrien har mye å være stolt over. Industrier som petrokjemi, smelteverk og kunstgjødselproduksjon, har over mange tiår utviklet seg til å bli høyproduktive industrier.  Arbeidsvilkår og rammebetingelser har gjort det både nødvendig og mulig å satse på ansatte med høy kompetanse og investeringer i effektivisering. Dette har bidratt til å gjøre flere norske bedrifter og industrianlegg verdensledende innen sin bransje. Samtidig står disse industrianleggene for om lag 20 % av Norges samlede klimagassutslipp og forbruker ca. 25 % av den fornybare kraftproduksjonen. Til tross for industriens gode utvikling og høye produktivitet, er ikke disse utslippene forenelig med at Norge og Europa skal bli en lavutslippsøkonomi i løpet av en drøy generasjon. I et lavutslippssamfunn vil det ikke være rom for industriens klimagassutslipp. 

En vesentlig utfordring med flere av industriprosessene Norge er ledende på i dag, er at de er avhengige av fossile innsatsfaktorer for å fungere. Kull er en viktig innsatsfaktor i smelteverksindustrien og naturgass er en viktig innsatsfaktor i kunstgjødselproduksjon og petrokjemi. I tillegg er det investert store summer i eksisterende produksjonsanlegg for å oppnå den høye produktiviteten og konkurranseevnen de har i dag. Det betyr at mange bedrifter er låst til produksjonsprosesser det er kostnadsmessig krevende å komme bort fra. Skal industrien utvikle nye prosesser og lykkes med det, må en i realiteten utkonkurrere de prosessene som brukes i dag. Foruten at det krever store investeringer og er risikofylt, kan det også bety at en må være villig til å legge ned eksisterende produksjonsanlegg.

I møte med disse utfordringene er det noen bedrifter som forsøker å gå over til fornybare innsatsfaktorer, og det er flere som kan lykkes med det. Trevirke kan for eksempel erstatte kull i smelteverk og bioetanol kan erstatte gass i plastproduksjon. Andre setter sin lit til karbonfangst og -lagring i håp om at det skal gjøre det mulig å fortsette som før.  Å fange CO₂ har flere lykkes med rent teknisk, men det gjenstår å se om en også lykkes med å utvikle en fungerende verdikjede for karbonfangst og -lagring hvor økonomien går i hop. Det som synes sikkert er at dette vil kreve betydelig teknologiutvikling og store investeringer i fangstanlegg og infrastruktur for sikker lagring.

Begge tilnærmingene, både overgang til fornybare innsatsfaktorer og karbonfangst og -lagring, har den felles utfordringen at de utløser nye kostnader uten særlige utsikter til videre besparelser, utover at behovet for å kjøpe CO2-kvoter faller bort. De som lykkes med å gå over til fornybare innsatsfaktorer kan fort oppleve konkurranse om begrensede ressurser. Det er for eksempel mange som vil benytte bioenergi til å løse sine klimaproblemer. De som ønsker å gå for karbonfangst og lagring vil på sin side oppleve både ekstra investeringskostnader og økte driftskostnader.

Oppsummert må vi erkjenne at mange av de industriprosessene som i dag fremstår som effektive og konkurransedyktige vil stå overfor vesentlige utfordringer i en lavutslippsøkonomi. Dette til tross for at vi kan lykkes rent teknisk, både med karbonfangst og -lagring og bruk av fornybare innsatsfaktorer. Merkostnadene det vil medføre utgjør i seg selv en ulempe og gir dermed incentiver til å komme opp med andre alternativer. I tillegg kan vi også oppleve at markedet endrer seg og begynner å etterspørre andre og mer klimavennlige industriprodukter. Vi kan derfor ikke ta det for gitt at andre industrinasjoner ikke velger andre tilnærminger, og lykkes med å utvikle nye prosesser og produkter som både er utslippsfrie og konkurransedyktige.

Hvis den norske prosessindustrien skal overleve i møte med en lavutslippsøkonomi, trenger vi å se flere nye initiativ. Blant annet bør vi se et industrielt spor for utvikling av en lønnsom verdikjede for karbonfangst og -lagring, hvor industriens egne mål og investeringer er drivende. Videre trenger vi å se en mer effektiv anvendelse av Norges samlede fornybare ressurser. Det vil blant annet bety like rammebetingelser for ulike brukere av både vår fornybare kraft og våre bioressurser. Og sist, men ikke minst trenger vi å se økt satsing på utvikling av nye og utslippsfrie produkter og prosesser – kun det kan gi oss varige konkurransefortrinn i møtet med en lavutslippsøkonomi. Dette er utfordringer det haster for industrien å adressere.

Det er industrien selv som står for utslippsproblemene og som må ta initiativet.  Rammebetingelsene er på mange måter allerede til stede. Det europeiske markedet for klimakvoter strammes inn og vil krype nedover med 2,2 prosent i året, noe som kan sees på som lite, men før 2030 vil 20 prosent av kvotene være borte. EU har samtidig vedtatt å benytte bortimot 1000 milliarder norske kroner til FoU og innovasjon fra 2021 til 2027. I Norge alene settes det av i størrelsesorden 20 milliarder i året til støtte av FoU, næringsutvikling og klimaomstilling, i regi av Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og andre, og flere av satsingene er styrket gjennom regjeringens grønne omstillingspakke som ble lagt fram før sommeren. Dette er satsinger som prosessindustrien bør benytte seg av i større grad enn i dag. Slike satsinger er som et springbrett. De som tar fart og skikkelig sats, kan nå langt. De som tar for lite fart, kan fort snuble og gå på trynet.