Nils Kristian Nakstad
adm.dir. i Enova
Årstale til Enovakonferansen 2019 (utdrag)
På Enovakonferansen for ganske nøyaktig ett år siden presenterte jeg resultatene fra en spørreundersøkelse vi hadde gjort i den norske befolkningen. Den viste at de aller fleste var enig i målsettingen om å kutte Norges klimagassutslipp med minst 80 prosent frem mot 2050. Dette var oppløftende tall, både for politikerne, oss i Enova og alle andre som jobber for den omstillingen.
Det som ikke var like positivt, var at mindre enn 1 av 3 trodde at Norge faktisk vil nå disse klimamålene. Ola og Kari Nordmann så viktigheten av utslippskutt, men hadde på følelsen at det ikke kom til å gå.
Klimapessimismen øker
I år har vi stilt de samme spørsmålene på nytt. Det er fortsatt et overveiende flertall som stiller seg bak klimamålene, men det har gått litt ned. Og der rundt hver tredje hadde trua for et år siden, har det i 2019 falt til hver fjerde.
Dette er alt annet enn oppløftende.
Gapet vokser.
Vi er fortsatt sterke i viljen. Men vi er blitt enda svakere i trua.
I fjor høst kom FNs klimapanel med en mye omtalt rapport. Rapporten viser hvor stor forskjell det er selv på 1,5 og 2 grader global oppvarming. Sommerens tørke og høstens flommer her til lands gjør at vi kjenner alvoret på kroppen. Kanskje føler vi et snev av frykt for at dette er slik det skal bli.
Likevel trenger vi ikke se langt utenfor våre egne landegrenser før vi ser at andre utfordringer oppleves som mer påtrengende. Andre former for risiko oppleves både sterkere, tydeligere og mer umiddelbar. Det er all mulig grunn til å tvile på om et tilstrekkelig antall statsledere der ute i verden har klimautfordringene lengst fremme i pannen. Det langsiktige arbeidet med å kutte utslipp får dessverre ikke nok oppmerksomhet verden over. Land som USA, Brasil, Tyskland, England og Frankrike har nok med sine grunnleggende og akutte problemer i sine samfunn. Samtidig rykker tidsfristen stadig nærmere.
Det er klart dette påvirker den norske befolkningens tro på egne klimamål. Den globale forpliktelsen og ambisjonen kan til og med skape motløshet. Om for mange av oss mister trua på at vi når målene, kan det resultere i passivitet og handlingslammelse. Norge er jo tross alt et lite land – hva betyr det egentlig hva vi gjør?
I den store politikken og i vårt samspill med andre land er det viktig å ha langsiktige og ambisiøse mål. Det er også viktig at de målsettingene vi forholder oss til i vår hverdag, er noe vi selv kan ha tro på at vi påvirker utfallet av.
Vi bør ha som ambisjon å gjøre omstilling til noe mer enn bare en øvelse i å kutte utslipp.
Frykten
Det som har fått benevnelsene 1,5- og 2-graders-målene er strengt tatt ikke mål vi skal oppnå, men et øvre tak vi skal begrense oss til, i frykt for de konsekvensene vi står overfor om vi feiler. Frykt har siden tidenes morgen vært en svært nyttig egenskap for mennesket i møte med umiddelbare farer. Det er en motiverende og inspirerende kraft i arbeidet med utfordringer og muligheter. Men når den strekker seg over flere tiår, er jeg ganske sikker på at frykten er mindre egnet.
Hvis du som bedriftsleder, prosjektleder eller som privatperson, for den del. Om du tar 1,5-gradersfrykten innover deg og lar den prege dagen din, oppnår du sannsynligvis ikke mer enn unødvendig bekymring. Du har selvfølgelig ansvaret for din egen livsførsel og din egen bedrifts påvirkning på omgivelsene. Men du har også ansvaret for å utforske de mulighetene som omstillingen gir for deg og din bedrift.
For det er en vesentlig forskjell på en frykt og en drøm.
Vi mennesker blir mer motivert av det positive vi selv er med på å skape, enn frykten for negative konsekvenser. Derfor er det nok klokere å etablere den store drømmen om å bygge lavutslippssamfunnet. Et samfunn som ikke bare har lave utslipp, men som også er et samfunn som bringer nye muligheter. Vi vil jo helst ende opp med et samfunn vi liker å bo i. Da spiller verdiskaping en ikke uvesentlig rolle, for å si det pent.
Men også lavutslippssamfunnet kan være så mangt, og det er mange veier dit. Og kanskje er utfordringen nettopp den at når vi og andre snakker om det visjonære framtidssamfunnet – så er vi for lite konkrete. Vi vet rett og slett ikke hva som er det neste steget vi må ta.
Drømmen må bli konkret
Se for deg at din store drøm hadde vært å ta en olympisk gullmedalje. Når du våkner om morgenen er det kun drømmen om OL-gullet som står i hodet på deg. Dette kanskje før du i det hele tatt har valgt ut hvilken øvelse du skal konkurrere i. Det er det som motiverer deg – ikke frykten for å tape, men drømmen om å vinne. Likevel kan du ikke bare ha det store målet for øye. Du er nødt til å sette deg ned og se på hva som blir de riktige stegene frem. Og så jobbe med dem – steg for steg.
Veien til å bli olympisk mester går via grundige og årelange forberedelser, utallige timer, mange feil, mye læring. Og ikke minst blod, svette, tårer, samt kretsmesterskap og Norgesmesterskap. Men hva med lavutslippssamfunnet? Hva er veien dit? Hvilke djerve valg skal vi ta?
Debatten om Norges rolle bærer ofte preg av at alt skal løses av oss og hos oss. Vi anerkjenner ønsket om å tak i alt, stort og smått. Og vi anerkjenner ønsket om prioritert rydding i alt det gamle, men det ligger også en mulig risiko i det. Hvis all vår oppmerksomhet blir spredt utover og preges av kortsiktighet, kan vi miste de mulighetene vi har for å danne grunnlaget for ny vekst og velstand. Vi må våge å prioritere, vi må gi rom for stor risiko og langsiktighet. Vi må inspirere til hardt arbeid og utholdenhet.
Ja, vi skal gjøre det som er nødvendig – men vi må også gjøre det som er riktig. Vi må løfte frem noen store satsinger.
Industri uten utslipp
Én slik satsing bør være å gjøre den norske industrien utslippsfri.
Industrien har gjort et imponerende stykke arbeid over lang tid. De har gjort store og viktige steg knyttet til energibruk og effektivitet. Industrien har vært og er en bærebjelke i vårt samfunn med mange og viktige arbeidsplasser. De har bidratt med en stor andel av vår verdiskaping og velstand.
Fortsatt representerer industrien store utslipp. Og det er ikke uten videre gitt at bredden av virksomheter overlever forventningene som stilles i et lavutslippssamfunn. Dagens produksjonsprosesser kan effektiviseres og optimaliseres og en stor andel av utslippene kan fjernes med kjent teknologi. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Med dagens industrielle kjerneprosesser er det fysiske og kjemiske begrensninger som gjør det umulig å komme helt i mål. Helt nye produksjonsprosesser må på plass for å fjerne utslippene og samtidig opprettholde konkurranseevnen inn i lavutslippssamfunnet. Vi har kompetansen, strukturen og kultur for dette allerede på plass i Norge. Men foreløpig ser vi for få av de virkelig banebrytende, nødvendige initiativene som kan ta industrien inn i lavutslippssamfunnet. Om lag 40 prosent av dagens utslipp i industrien kan kun fjernes ved langsiktig og ambisiøs teknologiutvikling. Skal vi lykkes, må den utviklingen starte nå.
Enova har definert industrien som et av våre viktigste oppdrag, og har til hensikt å støtte og oppmuntre til industriutvikling. En utvikling som ikke bare skal levere på fremtidens krav og muligheter, men som også må være lønnsom videre.
Transport uten utslipp
En annen satsing for Norge bør være utslippsfri transport. Transport leverer tjenester både til industrien og samfunnet for øvrig. Samtidig utgjør transporten en stor andel av våre utslipp. Det er utenfor kvoteplikten og er selve nøkkelen til å nå våre mål om reduserte klimagassutslipp. Hvis vi ikke foretar oss noe vil utslippene fra transport øke – på grunn av forventet vekst og høyere aktivitet. Norge har særskilte utfordringer også på grunn av vår topografi, utstrekning og vårt klima. Det gir oss også særskilte muligheter.
På landtransport har vi ikke egen leverandørindustri. Men vi kan spille en svært viktig rolle som krevende kunder som kan tilrettelegge for teknologiutvikling og utprøving av kjøretøy. Spesielt er det mye ugjort innen næringstransport med tyngre kjøretøy og anleggsmaskiner. Vi kan lære mye av Norges arbeid med elektrifisering av personbilmarkedet. Der er Norge et fullskala laboratorium og et eksempel på en ønsket endring i samfunn rundt oss.
Sjøsiden er annerledes – og må håndteres annerledes. Her er det ikke bare stort potensial for reduserte utslipp i Norge og dermed nødvendig å gjøre tiltak. Men dette er riktig også fordi vi står midt i en ny industriell mulighet som globale leverandører av fremtidens skipsfart.
Norge har lange tradisjoner og en internasjonal posisjon, med en komplett verdikjede av aktører, med redere, verft, teknologileverandører og kunder. Vi besitter en enorm kompetanse i alle ledd, med mennesker som er villige til å gå den ekstra mila. Og vi ser nå en jevn strøm av utviklingsprosjekter innen alle typer fartøy. Prosjekter med utprøving av flere teknologier, som ren elektrisitet, bio og hydrogen.
Elektrifisering gir nye utfordringer
Hvis og når Norge lykkes i å elektrifisere transportsektoren og industrien, har vi fjernet viktige kilder til utslipp. Da har vi løst store utslippsproblem.
Med riktig fokus og tilstrekkelig langsiktighet kan vi også skape grunnlaget for å opprettholde verdiskaping og velstand. På den måten sikrer vi at lavutslippssamfunnet blir et godt samfunn å leve i.
Men:
Elektrifisering av store sektorer som industri og transport vil komme på toppen av et ukjent – men stort – behov for fornybar energi i et lavutslippssamfunn hvor en større andel av verdiskapingen kommer til å skje på land eller med tilknytning til land. Vi kan ikke lene oss tilbake på et energisystem som i dag er blant verdens vakreste og mest velfungerende. Et fornybart, robust og fleksibelt energisystem. Tvert imot – fremover blir det enda viktigere med tiltak som reduserer belastningene i kraftsystemet og øker fleksibiliteten på etterspørselssiden. Viktige bidrag her blir både å energieffektivisere og utnytte våre fornybare energiressurser på en effektiv måte. Her har vi minimum tre oppgaver foran oss:
Vi må kutte energibruk der det kuttes kan.
Vi må fordele effekt der det fordeles kan.
Og vi må produsere ny fornybar energi der det er fornuftig.
Også her ligger det muligheter for Norge, fordi resten av verden har de samme utfordringene.
Alle sektorer har store potensialer for ytterligere effektivisering av energibruken, det være seg lavtemperaturvarme i industrien eller energibruken i bygg. Det er store potensial, mye kjent teknologi og en stor andel lønnsomme tiltak. Å ta i bruk ny teknologi kan også gjøre det mulig å utnytte byggenes ulike formål. Samt utnytte den grunnleggende kraften i urbaniseringen enda bedre. På samme måte kan vi utvikle et bedre samspill mellom systemet for elektrisk kraft og det termiske systemet.
Det er sannsynlig at Norge selv med betydelig og vellykket innsats for å effektivisere både energi- og effektbruk vil ha behov for mer fornybar energi inn i lavutslippssamfunnet. Enova skal bidra til at nye løsninger og ny teknologi for å øke produksjonen av fornybar kraft og annen utnyttelse av fornybare ressurser utvikles og tas i bruk. I tillegg til at økt kraftproduksjon er positivt for forsyningssikkerheten, kan det her også ligge et forretningspotensial for den norske industrien. Et eksempel på dette kan være teknologiprosjekter innen flytende havvind. Prosjekter hvor eksisterende kompetanse Norge har bygget opp offshore kan utnyttes til å utvikle nye løsninger verden trenger. Løsninger som også bidrar til inntekter for Norge. Reduserte utslipp i Norge er viktig, en enorm industriell mulighet for Norge er også riktig.
Norge kan bli det beviset verden trenger på at lavutslippssamfunnet er mulig.
De riktige endringene for akkurat Norge å jobbe med
For det er jo slik Norge kan ikke ha som ambisjon å ta gull i alle de olympiske øvelsene. Selv ikke i vinter-OL har vi det. Når vi riktignok ble mestvinnende nasjon i Sør-Korea i fjor, handler det litt om at vi har gode og naturgitte forutsetninger på en del områder. Men det var minst like mye om at vi har rendyrket innsatsen og tatt sjansen på å få til noe akkurat der hvor våre muligheter er størst.
Det samme bør vi gjøre i det langsiktige klimaarbeidet. Der vi som nasjon har noen fortrinn, bør vi med fordel gripe mulighetene mens de fortsatt er fortrinn. Vi snakker da om endringer som ikke bare er nødvendige for Norge å komme seg gjennom. Men som er de riktige endringene for akkurat Norge å jobbe med:
Vi skal bli best i å gjøre industrien utslippsfri. Vi skal bli best i å gjøre transportsektoren utslippsfri. Og for å få til det skal vi ha det beste, mest robuste, mest fleksible energisystemet.
Dette er de olympiske øvelsene vi bør konkurrere i.
For verden. For våre egne klimamål. For Norges egen verdiskaping. Og for bunnlinja i den enkelte bedrift.
Vi i Enova har trua på lavutslippssamfunnet. Den trua kommer takket være idérikdommen og innsatsviljen hos de hundrevis av bedriftene vi samarbeider med i løpet av året. Og det er sammen med spydspissene i norsk næringsliv. Vi skal vise resten av Norge ikke bare at lavutslippssamfunnet er oppnåelig, men konkret hvordan Norge skal komme dit.
Vi kan bli det beviset verden trenger
For jeg mener vi skal ha som ambisjon å gjøre omstilling til noe mer. Noe mer enn bare en øvelse i å kutte tilstrekkelig med utslipp så vi klarer å nå et tallfestet må. Her har vi muligheten til å bygge noe nytt og fantastisk samtidig. Den muligheten skal vi ikke ødsle bort – den muligheten skal vi gripe.
For der ligger det noen gullmedaljer og venter.
Det er klart Norge kan gjøre en forskjell. Som teknologiutvikler. Som et forbilde for hvordan et moderne samfunn kan se ut.
Slik at den dagen resten av verden er klar til å virkelig trå til. Så kan foregangslandet Norge være det beviset de trenger på at lavutslippssamfunnet er mulig. Da åpner også markedet seg for de teknologiene og løsningene som verden trenger. Løsningene som vi har brukt tiden klokt på å utvikle.
Det har jeg trua på.