En glad laks

Det skjedde sikkert oftere enn det Roar Karlsen (84) husker. At strømmen ble borte og maskinene på fiskemottaket gikk i lås slik at fisken skvatt rundt og deiset i bakken.

– Vi har bestandig vært plaga av at strømmen går, sier Roar.

Roar bor på den lille holmen Husøy ved foten av Senja med storhavet bankene utenfor stueveggen. Det kan han takke slekta si for. I 1936 flyttet faren hans Hilbert og broren Aksel til steinknausen på kanten av verden. Der sto ett enslig hus med fem mennesker inni, omkranset av 16 fiskebåter.

Brødrene hadde fire år tidligere stiftet selskapet Brødrene Karlsen. Planen var å bli fiskekjøpere og handelsmenn. De greide de og vel så det. Den lille øya levde fort opp til navnet sitt. Husøy ble full av hus. Grå stein ble til gull.

Det er her Roar ble født, i det gule trehuset ved fabrikken, som han jevnlig går forbi på vei opp til huset sitt, litt lengre oppi bakken. Han vokste opp midt blant fiskeslo og skrikende måker, og lærte tidlig i å kutte torsketunge, forstå hvilken fisk som ble fanget når, skjønne gangen i det hele.

I 1954 ble øya koblet til verden, bare året etter at det var slutt på rasjoneringen av strøm her til lands. Livslinja førte strøm, og alt spant videre. Skjønt ikke alltid. Det var den strømmen. Den som stadig uteble.

Da var det bare en ting å gjøre for altmuligmannen Roar: Å ta taktfaste steg mot moloen. Der sto transformatorkiosken som han behandlet med størst mulig kjærlighet. Sjøsprut og skit som kommer med vinden i opptil femti sekundmeter og borrer seg rett inn øregangen, er ikke til å spøke med. Men det går, tross alt. Inn i strømkretser, ja, det sier seg nesten selv. Plopp, sier det. Og en svart sekk blir tredd nedover hodet på folk.

– Sikringa var det første jeg sjekket. Så kontakter, sier han og legger til:

– Hvis jeg slo på bryteren og den like etterpå slo seg av igjen, var det bare å komme seg ut og finne feilen sjøl.

Et sted der ute, mellom hav og fjell, hadde det gått skeis. En stolpe hadde kanskje gitt etter for vinden. Et ras kan ha gått, en stein som rullet nedover og sørget for stang ut. Snø og is kan ha klamret seg fast til ledningene og skapt problemer for elektronene på vei over fjellet. Eller mest sannsynlig hadde ledninger hilst på hverandre i vindkastene, om så bare ett lite sekund, og forårsaket kortslutning.

Var været for ille, måtte Roar bli hjemme. Det likte han dårlig, men sånn var det. Om vinteren kunne kulda hjelpe litt, tross alt. Holdt de fryseromsdøra lukket, greide fisken seg i et par-tre dager. På kaia sto en gammel dieselgenerator. Den fikk til å puste liv i et par lyspærer, men det var til lite hjelp på lang sikt.

Når vinden og uværet hadde løyet litt, var det dags for Roar å ta turen etter strømlinjene. Skiftenøkkelen ble lagt i sekken. En nistepakke og vannflaske likeså. En kompis slo alltid følge for sikkerhets skyld. Det var fint med litt selskap også, selv om makkeren alltid var i bedre form. For det var ingen veier. En måtte ta føttene fatt. Var det vinter, gikk de på ski.

Å vente på elektrikeren, var ikke et alternativ. Det tok seks timer med lokalbåt fra Tromsø før han dukket opp og kunne begynne å lete etter feilen, forutsatt at sjøen var rolig nok. Noe den selvsagt ikke alltid var.

– Vi hadde to retninger å sjekke, sier han og tilføyer:

– To gode timer var vanlig. Men det kunne også ta tre-fire timer å finne feilen.

Eller det som de trodde var feilen. Helt sikker var de ikke før de var tilbake på Husøy igjen.

Å drive en hjørnesteinsbedrift med milliarder i omsetning, er ikke alltid lett. Særlig når det knitrer i gamle ledninger, blir mørkt og alt stopper opp.

Verden har gått videre, den nærmest stormer fram. Ikke like fort har det gått med strømnettet vårt. Det er bygget for en helt annen tid, med et helt annet forbruk.

Strømnettet er litt som ei bru. Vi bruker den hver dag, uten å tenke så mye over det. Men brua må være solid nok til å tåle trøkket når mange vil over samtidig. Slik er det også med strøm. Belastningen er størst når vi bruker strømmen samtidig: Når vi skrur på både ovner, kaffetraktere og fryder oss over en ny dag idet vi stepper inn på de varme flisene på badet. Samtidig som fabrikkene og næringslivet går sin vante gang.

Få har fått kjenne det på kroppen som nettopp senjaværingene. Samtidig vet vi dette: I framtida kan heller ikke vi ta strømmen for gitt. Selv om strømforsyningen her til lands er blant de beste i verden, er det særlig i Nord-Norge og værutsatte vestlandskysten som sliter og vil slite med strømbrudd. Samtidig er store deler av landet fullbooket for nye strømtilkoblinger allerede nå. Mangel på nettkapasitet merkes både i bygder og byer, og som gjør det vanskeligere å få fart på grønn industri og omstillingen til et samfunn med minst mulig utslipp.

Klimaendringene gjør at vi må bruke mindre kull, olje og gass. Derfor må mer gå på strøm. Hvor mye strøm vi trenger i framtiden, vet ingen helt sikkert. Kanskje så mye som femti prosent mer i 2050 enn i dag. Vi kan bygge mer nett, men det koster. Både penger og natur.

Derfor er den beste løsningen også den enkleste. Vi må bruke strømmen vi allerede har på en smartere måte. Det betyr mange små og fornybare løsninger som sammen kan lette presset på strømnettet. Det er en vinn-vinn-situasjon for alle. Når du bruker mindre strøm, skjer det to gode ting. Du betaler mindre. Samtidig som etterspørselen går ned, blir det bedre plass i strømnettet. Den plassen trenger vi til næringer som skaper jobber og hjelper oss med den nødvendige omstillingen vi nå står midt i.

Senja er blitt et laboratorium for hvordan framtidens smarte bruk av strøm kan se ut. En strømdugnad som flere kan inspireres og ta lærdom av.

Men det det har vært alt annet enn lett.

– I 2018 hadde vi 19 strømbrudd på én dag. Da måtte vi bare sende filetgjengen hjem, sier Kristoffer Karlsen.

Kristoffer er i motsetning til sin bestefar Roar en formelt utdannet elektriker. Etter å ha jobbet som lærling på Hurtigruten, senere som elektriker på et seismikkskip i Mexicogolfen, gjorde han vendereis som familiemann og teknisk sjef på fiskemottaket på Husøy for ti år siden. Han har skåret sin andel av torsketunger, han også. Tatt sine løft på nærbutikken, som bestemoren som drev.

– Vi har strøm nok, men ikke spenning nok. Elva er stor, men flyter sakte, forklarer han.

Slik har det også vært med strømtrykket ut til Husøy. Her er avstanden til nærmeste trafo sju mil. Den som kan litt om ohms lov, skjønner at det er ikke alltid strømmen kommer fram. I hvert fall helt ytterst uti havgapet. Dit mye av inntektene våre skapes.

Fiskefabrikken har endret seg mye siden bestefar Roar takket for seg i 2010 etter femti år i selskapet. Året etter kjøpte de en hodekapper, året etter der igjen kom filetmaskinene og snart gjorde maskinene det meste av jobben. Midt på 2010-tallet ble de gamle trebygningene på kaia ble revet, og erstattet med et moderne bygg. Etter hvert kom både ny frysetunnel, kompressor og varmepumpe på plass. Varmepumpa bruker overskuddsvarme fra kjøleanlegget til å varme opp bygget. Det er en smart løsning, spesielt når vinteren er på sitt kaldeste.

Samtidig med stadig flere elektriske maskiner og større produksjon, har strømforbruket skutt i været. I 2015 hadde fiskefabrikken en maksimal effektbruk på rundt tusen kilowatt på travle dager, men nå kan forbruket nærme seg det dobbelte på toppene. Den årlige energibruken var i 2022 oppe i rundt 4,6 GWh, en dobling på bare seks-sju år. Økningen kommer av flere kjøleanlegg, større produksjonsvolum og alt av utstyr. I dag er behovet over fem GWh.

– Vi kjører kun elektriske trøkker her, ingen diesel lenger, forteller Kristoffer

Mer fornybar energi i produksjonen er bra for miljøet, men strømnettet er ikke laget for denne nye hverdagen.

Går strømmen i en fabrikk, er det ikke bare å slå på en bryter og alt er som før. Fabrikk er seige greier. På Husøy kan det tjue-tretti minutter før produksjonen er på stell igjen etter et strømbrudd. Et lite fall i spenningen er nok. Om så i noen få millisekunder. Snakk om liten tue kan velte et stort lass. 19 slike tuer på spredt utover i løpet av en dag, og det ble klart for alle senjaværinger: Noe måtte gjøres. Og det fortere enn svint.

Anita Foshaug bor på Senja. Ikke ytterst der storhavet står rett på, men nære nok til å befinne seg i spennet mellom små lokalsamfunn, store ambisjoner og et kraftnett som ikke alltid strekker til. Som prosjektleder i Nord-Norges største nettselskap oppkalt etter det nordsamiske ordet Arva som betyr noe sånt som energi og viljestyrke, merket hun allerede tidlig på 2010-tallet at samtalene om strøm ble stadig hyppigere. Det hadde sine grunner. Ambisjoner om vekst i industri, selvsagt, men også i turisme. Folk ville bygge anlegg og satse, rett og slett. Alt dette skjedde mens utredninger og tildeling av konsesjoner gjerne tar år.

– De som bor ytterst, kjenner virkelig på kroppen at strøm er viktig, sier Anita.

I 2016 ble strømpraten mer konkret. Sjømatklyngen Senja hadde samlet femti bedrifter som driver med blant annet fangst og fiskeri, sjømatindustri, havbruk og salg, eksport og transport av sjømat. De hadde sin fortelling om framtida, og meldte inn sine behov. Hver for seg var behovene ofte for små til å forsvare store investeringer i nett. Samtidig var summen av dem i ferd med å bli stor, forteller Anita.

– Det er viktig å forstå forbruket, ikke bare summen av det. Mange bedrifter bestiller kapasitet ut fra sitt maksforbruk, sier Anita i Arva.

Vi snakker om strømbehov i en time, eller til og med i ett kort øyeblikk. Legg maksbehovet oppå hverandre, og det blir som rentes rente.

– Du kan ikke bare legge sammen alle maksene, sier hun og tilføyer:

– Da risikerer en å bygge et nett for en situasjon som aldri skjer. Det ble tydelig at en måtte tenke annerledes.

Men hvordan?

Hva om en kunne bruke det nettet vi allerede har, bare smartere? Da gjaldt det å flytte litt forbruk og lagre litt energi, og avlaste nettet akkurat når det var som mest presset. Disse tankene ble samlet under en felles strømdugnad: Smart Senja.

5. juni 2018 seig det en jevn strøm av nysgjerrige folk til samfunnshuset på Husøy. Det var en mangfoldig ansamling med et felles mål; å sikre strøm når det stormer som verst. Arbeidere fra fiskebrukene som jobber hos Brødrene Karlsen på Husøy og hos Nergård i Senjahopen, dukket opp. Det gjorde også sentrale folk fra Sjømatklyngen, men også fiskere, lastebilsjåfører og folk som sneiet innom av ren kunnskapstørst, blant annet forskere fra Universitetet i Tromsø. Anita og nettselskapet Arva var naturlig nok også der som leder av prosjektet. Og selvsagt når folk møtes: nok kaffe og kake. Folk hadde behov for å snakke sammen og finne løsninger. Dette var nybrottsarbeid. En time med informasjon, en time med åpen prat. Dette fikk navnet energikafé. Det skulle bli 13 slike treff.

For dette var ikke kun ble et teknisk prosjekt. Det måtte være forankret, og forstått av dem det gjaldt. Derfor ble skoler på øya også trukket inn. Før det første møtet på samfunnshuset, den aller første energikafeen, møtte forskerne ved universitetet elever. Det ble litt undervisning og enkle fysiske forsøk som viste hvordan strøm kan lages av vind. Samme dag, sto ungene på scenen og viste fram hva de hadde lært.

– Ungene forstår fort at energi er en begrenset ressurs, sier Berit og tilføyer:

– Og når barna forstår, skjer det noe også med de voksne.

– Det var lave skuldre og god stemning. Vi ville ha takhøyde for alle spørsmål, sier Anita og legger til:

– Jeg har troa på å være mer synlig i lokalsamfunnet, stå i diskusjoner og komme inn tidlig. Vi ønsket å kjøpe oss litt tid til å finne de beste alternativene. Vi måtte sammen finne ut hva som kan funke på en plass langt uti distriktet.

Hun forteller at mange var skeptiske i starten. For når nettselskapet kommer, er det lett å tenke at noen skal fortelle deg hva du gjør feil. Derfor var det viktig å skape et «vi» i stedet for et «dere». Det er også fristende for folk og næring å stå på kravet om å få bygd mer nett. Bruke det som en default løsning, så å si. En del fryktet kanskje at baksiden av medaljen med å bruke strøm smart og være en flittig prøvekanin, kunne føre til å måtte se langt og lenge etter nye og kraftigere strømledninger som uansett måtte på plass for å få alt til å gå i hop.

– Jeg opplevde at det gikk fra litt kampmodus til fellesskap, sier Anita og forklarer nærmere:

Noe av samme opplevelsen hadde Berit Kristoffersen, som var leder for forskningsarbeidet i Smart Senja-prosjektet.

– På Husøy ble dette veldig tydelig. Der bor folk. Og du har en hjørnesteinsbedrift. Prosjektet fikk etter hvert et nytt navn: strømprosjektet. Folk opplevde at de var en del av noe. Det så vi ikke på samme måte i alle lokalsamfunnene på Senja. På Husøya var eierskapet sterkere. Viljen til å bidra var større. Og folk var mer opptatt av å finne løsninger sammen, sier Berit.

Hun skjønte tidlig at det var lite vits i å snakke om grønn omstilling.

– Det handler om å snakke mer konkret, fordi det handler om å lytte til praktisk erfaring, sier Berit.

Allerede samme vår ble det sendt inn en forprosjektsøknad til Enova. Målet var å teste nye, lokale løsninger. Ikke for å erstatte nettet, men for å avlaste det.

Høsten 2019 ble Smart Senja satt ut i live. Husholdninger ble med som pilotkunder og fikk utstyret installert uten å betale ett eneste rødt øre. Boksen som styrte det hele, fikk navnet «Jimmi-boks», oppkalt etter den aller første pilotkunden på øya. Boksen styrer temperaturen på varmekabler og varmtvannstank gjennom døgnet. Det ble penger å spare: cirka 300 hver måned.

Siden fikk enkelte husholdninger installert en smart varmtvannsbereder. Avtalen gikk på at oppvarmingen automatisk kunne skrus ned eller helt av hvis fabrikken trengte sitt. Dette tiltaket fungerte klart best. Det kan skyldes at appene ikke alltid fungerte slik de skulle, og at ikke alle var like fortrolig med app-styring.

I etterkant intervjuet forskerne i Tromsø deltakerne, og omtrent halvparten oppga at de ble med mest for bygdas skyld, ikke fordi de var så interessert i strøm. De ville hjelpe hjørnesteinsbedriften.

Barna fikk sitt, de også. I januar 2020 ble solcellepaneler høytidelig avduket på Husøy skole, mens elevene sang «Husøysangen». Det ble også montert solceller på Senjahopen skole.

Overraskende ga solceller uttelling også i nord.

– Vi fikk mer effekt enn mange kanskje trodde, sier Anita.

Utfordringen var timingen. Solcellene ga mest når fiskeriindustrien trengte minst. Vinter og mørketid ga lite bidrag, akkurat når trodde behovene var størst.

De diskuterte også småkraft, vindmøller, lokale løsninger som kunne avlaste nettet. Alt ble vurdert.

Folk hjemme og bedrifter kunne få betalt for å hjelpe strømnettet når det var på sitt mest travle. En bedrift kunne for eksempel dempe strømbruken noe i en time. Og folk der hjemme kanskje vente litt med å varme opp vannet eller kutte gulvvarmen. Det ble mulig å selge strøm. Den aller første handelen skjedde i juni 2020. Det var historisk. Aldri før hadde dette skjedd i Norge.

4. november i 2021, mens tunge skyer seig over fjelltoppene, kom en stor del av løsningen bokstavelig talt fra oven. To kjempebatterier på 20 tonn hver ble firt ned på østsiden av Husøy, noen få meter fra moloen: Landets største batteri med en kapasitet på to megawatt og i stand til å forsyne nok strøm i en time. På samme tid kom et batteri på 0,8 megawatt i Senjahopen. Når trykket i strømnettet øker, våkner disse batteriene til liv. De tar unna akkurat når det trengs.

– Det var kostbart, men det var det som hjalp mest, sier Anita og legger til:

– Det hjalp også mye at vi avtalte med Troms Kraft Produksjon, der de tilpasset produksjonen til det lokale forbruket og ikke prisen i kraftmarkedet.

Likevel: Med batteriet på plass, oppsto det nye utfordringer. De måtte kobles inn i driftssystemene, overvåkes og styres døgnet rundt. Det hadde ikke bare en nedside. Det ga også ny innsikt.

– Før hadde vi kanskje timesmålinger. Nå har vi målinger nesten ned på millisekundnivå, sier hun.

I samme slengen ble det jobbet med å forstå selve nettet bedre. Det ble satt inn sensorer i linjer og stasjoner, slik at en kunne følge med på hvordan nettet hadde det, akkurat der og da. Dette viste seg å være mer kronglete enn først tenkt. Nettet var bygd på en måte som gjorde at noen kunder måtte kobles ut mens sensorene ble installert. Det førte til både ekstra jobb og høyere kostnader. Men det var verdt innsatsen. Sensorene gjorde det mulig å oppdage svake punkter før noe faktisk gikk galt. En kunne bytte ut deler i tide før det ble krøll.

Det ble også tatt i bruk sensorer som måler temperatur og sig i linjene. Hvor mye de henger når de blir varme. Hvordan vind kjøler. Hvordan årstid påvirker kapasiteten.

– Mange linjer kan vi laste mer i dag enn før, fordi vi vet mer, sier Anita.

Worst case er ikke alltid intuitiv. Kald vinter gir høyt forbruk, men varm, stille sommerdag er verst for linjene. Uten vind kjøles de ikke ned.

– Kunnskap gir oss handlingsrom. Prosjektet førte ikke bare til et mer stabilt strømnett ytterst i havgapet på Senja, men også til bedre kvalitet andre områder. I tillegg ble det mulig for skolen på Husøy å bruke el-kjel til oppvarming i stedet for oljefyring. Og ikke minst kunne fabrikken utvides, sier hun.

I 2024 gikk prosjektet mot slutten. Menon Economics gjorde en uavhengig evaluering av Enovas demonstrasjonsprogram. I rapporten trekker de fram at prosjektene samlet har reservert rundt 41 MW i fleksibilitet, der Smart Senja står for flere av disse megawattene. Det tilsvarer effektuttaket til 10 000 boliger.

Da stormen Ingunn herjet idet januar gikk over i februar i 2024 med vindkast på opptil 50 sekundmeter, fikk batteriene på Nord-Senja kjørt seg. De hindret ikke «bare» 26 strømbrudd før de gikk tomt, men avdekket i samme slengen feil i nettet som kunne føre til lengre strømstans enn nødvendig. I to reale omganger leverte batteriet strøm i nesten en halv time. For Smart Senja-prosjektet var dette nyttig erfaring. Teori er som kjent en ting, men få ting slår virkeligheten.

Den virkeligheten Kristoffer på fiskefabrikken på Husøy befinner seg midt i.

– I vinter har det vært veldig lite plager med strøm. Vi har hatt kanskje fire-fem små blink, men det er alt, forteller han.

Strømbruddene i 2018 ga store tap, og de så seg nødt til å investere i dieselaggregat for å trygge driften. En svær koloss på 590 kilowatt står på tomta på fabrikken, i tilfellet.

– Vi har faktisk bare måttet kjøre aggregatet i kanskje fem timer i hele vinter, sier Kristoffer.

Kristoffer forteller at bedriften gjerne ville hatt en vindmølle som en del av energiløsningen for fabrikken. Det ville hjulpet både fabrikken og folket på øya. Smart Senja-prosjektet så på muligheten å installere en enslig vindturbin med kapasitet under én megawatt. En så liten turbin krever ingen konsesjon, kun godkjenning fra kommunen. Enn så lenge er det ikke blitt noe av. Det er mange hensyn som må tas, og det trengs investorer med på laget.

– Når hundre tonn fisk ligger på kaia og venter på å bli foredlet, fisk verdt mange millioner kroner, er det avgjørende at samfunnet kan stole på at lyset holder seg på, sier Kristoffer.

Johannes Enoksen sitter i godstolen i stua si i Fjordgård. Etter førti år på havet som fisker, tretti av dem med egen båt og broren som mannskap, vet Johannes godt hva uvær er. Han har seilt gjennom stormer ved Nordkapp, følt havet koke under seg og vært på hvalfangst så langt mot øst at han så Novaja Semlja i horisonten. Han har også sett hva vinterstormene har stelt i stand.

For selv om nordmenn fikk økt tilgang på strøm på midten av 1950-tallet og utover, var det lenge en begrenset ressurs. De fleste hjem hadde en strømmåler montert i sikringsskapet. Brukte de mer strøm enn det de abonnerte på, begynte det å blinke i lyspærer. Da gjaldt det å slå av panelovnen og kanskje også vaskemaskina slik at komfyren ble sikret sitt.

Selv om strømmen er mer pålitelig nå, særlig etter Smart Senja-prosjektet, har strømmen fortsatt en unik evne til å bli borte når en gjerne trenger det som mest. Som en stormfull kveld 15. mars 2025: Johannes og kona Jorunn hadde forberedt seg godt og satt lutefisken til steking tidlig, i tilfelle strømmen skulle forsvinne. På kjøkkenbenken sto fatene klare med ertepuré, baconterninger og mandelpotet. Og ett par akevittglass, klare til kveldens lille dram.

Men så var det den flimringa igjen.

– Jeg sa at nå skal du pinadø få se, nu går nok strømmen om ikke lenge, forteller Johannes.

Og helt riktig; etter en siste krampetrekning fra lyspærene, kom mørket.

Heldigvis var lutefisken akkurat ferdig. Johannes famlet seg fram til skuffen med lys, fant fram telys og hodelykt.

– Det har vært et helvete med den strømmen her oppe, sier Johannes og ler.

Skjønt ikke alltid. Da han var en liten pjokk, syntes han strømbruddene var spennende. Nesten mystisk å se talglysene blafre i vinden, mørket som omga ham da.

– Vi kan jo ikke bare sitte her og kjøre gaffelen i trynet i bekmørket heller, sier han.

Helt mørkt har det likevel aldri vært hos en gammel sjøulk. Johannes har alltid taklet uvær med en plan B. På 1990-tallet investerte han i et dieselaggregat på 3,7 kilowatt. Det kostet en drøy månedslønn, men var verdt det.

Men lutefiskmiddagen som nesten gikk skeis, tross alt: Det ser lysere ut nå for Johannes og Jorunn. Aggregatet er gitt bort til svogeren i nabobygda. Som takk fikk han en flaske konjakk. En ny verden er ankommet. I garasjen står en elbil på lading, noe han aldri våget å drømme for få år siden. Jovisst var han skeptisk, de hadde sin rekkeviddeangst og alt det der, men nå angrer han ikke et sekund på anskaffelsen. I fjor rullet Johannes og kona over 3300 mil på norske og svenske veier uten å betale ei krone i drivstoff. Strømregningen for hele gildet? Snaut 1400 kroner.

– Enova var helt avgjørende for at vi fikk satt i gang tiltakene på Senja. Det bidro langt på vei til å løse problemene. For oss handlet det om å forske på og med lokalsamfunnene. Vi så hvordan teknologi og samfunn kan jobbe på tvers. Det har hatt mye å si for utviklingen, sier Berit ved Universitet i Tromsø.

Når Anita i Arva summerer opp Smart Senja-prosjektet, trekker hun de lange linjene.

– Stort sett alle samfunn kommer til å møte en eller annen form for energikrise før eller siden. Hvis vi skal elektrifisere det vi kan elektrifisere, så snakker vi om enorme kraftbehov. Da holder det ikke å bare skru på dagens løsninger. Vi må bruke det vi har rundt oss bedre, og tenke litt nytt, sier hun.

Nå tar hun med erfaringene videre.

– Vi må fortsette å tenke smart. Vi kan ikke stoppe med Smart Senja. Nå ser vi på Tromsø som neste steg, sier Anita i Arva.