Hver eneste dag, hvert hundrede minutt, sommer som vinter, natt som dag, inntreffer et gammelt ritual i hjertet av Sauda: 40 tonn flytende metall tappes ut av smelteovnene. Det er et overveldende syn, nesten som å stå midt i et vulkanutbrudd med gnister og det hele, men for arbeiderne i sine beskyttelsdrakter er dette rutine.

I hundre år har arbeiderne stått slik, i krysset der Storelva og Nordelva finner sammen og renner ut i Boknafjorden. I generasjon etter generasjon. Farfar, far og sønn og sønne-sønn, av og til også mor og datter: Med en lang jernstang i hånda, klar til å gi en dytt hvis det trengs. For det skjer fra tid til annen at koksbiter seg fast i tappehullet.

Det kan virke som om arbeidet ved smelteverket har gått i arv, drevet fram av genetikk og et forutbestemt skjebnefellesskap. At det nærmest har gått på skinner av seg selv.

Slik er det jo ikke.

I survival modus

– Vi står nå som mange ganger tidligere overfor to valg: Enten å satse på utvikling eller risikere avvikling, sier Kåre Bjarte Bjelland, direktøren for strategi og kommunikasjon i Eramet Norway, selskapet som driver smelteverket med sine to hundre ansatte.

– Så enkelt kan det sies, legger han til.

Bjelland har jobbet på verket i tretti år, og er siviløkonom med mellomfag psykologi. Det siste kan komme godt med.

– Vi er i survival modus, kan du si. Å omstille er ikke noe vi gjør bare for moro skyld. Det er helt nødvendig. Lever vi eller dør vi, liksom.

For det kunne lett ha gått skeis flere ganger i smelteverkets hundre år lange historie. Det har vært lungebrann og fiskedød på grunn av forurensning. Streiker og klassekamper. Politikk og storkapital. Et være eller ikke være, nedskjæringer og stillstand.

Men mest av alt omstillinger. Evnen til å tenke nytt, se framover. Arbeiderne på smelteverket har hatt en orkesterplass til en rivende utvikling. På det meste var tolv ovner i drift på smelteverket. Nå er det bare to igjen. De produserer det dobbelte av hva de tolv ovnene en gang gjorde. Med langt færre ansatte.

Likevel er det langt fra nok.

For det er litt av en spagat vi står i nå, hundre år etter at smelteovnen ble slått på for aller første gang. Vi står med bena plantet midt i en omveltning der det handler om å grønne på. Ingen enkel sak, med andre ord.

Men Sauda har en fordel. Det som kommer fra oven.

I bunnen av en skål

Folkene i Sauda bor i bunnen av en skål, klemt mellom fjell og daler, nådeløst prisgitt regnet og vannet som skyter fart ned mot fjorden. I dag viser Sauda seg fra sin aller beste side. Det regner. I løpet av et år høljer det ned 2,75 meter, tre centimeter enn det høyeste menneske noensinne. Mer nedfall enn i Bergen til og med, uten at det hindrer folket å gjøre sitt.

For i Sauda henger alt sammen med alt, især smelteverket. Overskuddsvarmen fra smelteverket forgrener seg til hele sentrum. Selv om det snør og hagler, slipper folk å skli på glatta og ende med lårhalsbrudd. Det finnes bar asfalt over alt. Oppi fjellene er det snø nok å boltre seg i uansett. En dukkert i utebassenget, og alle vet hvor det saliggjørende kommer fra. Fotballbanen er oppvarmet den også, og har nylig skiftet til kuntsgress av bjørkegranulat. Tennisbanen er gjenoppstått fra fordums tid, og det planlegges attpåtil en paddelbane like ved. Minigolfen er på plass den også, og parken i hjertet av hagebyen fremstår uten lyter. Verneverdige Folkets Hus er restaurert og fått et moderne tilbygg vegg-i-vegg, full av liv og røre. I bunn og grunn mye takket være dugnadsånd, tippemidler og pengedryss fra smelteverket. Sauda er velstand, en kommune som kommer opp høyt på listen når en på død og liv skal sammenlignes med andre.

Likevel er det ikke selvsagt at alt bare fortsetter som før.

For det var kanskje slik det begynte: Mennesker som kom vannveien, og som må ha tenkt at det er slående vakkert her inne i akkurat denne avkroken. Småbruk ble spredt utover, med sauer, hester og kyr som åt seg feite og fine langsmed dalsidene. Kirke og bedehus ble reist. Sauda var ikke all verden, men det var nok fisk til alle de drøyt tusen som slo seg ned her.

Den første omstillingen

Så var det Storelva. All den kraften den har. Vannet og fossene skulle bli vår første omstilling. Små samfunn som fikk grønn kraft. Inni krinker og kroker i landet vårt. Så også i Sauda. Oppi fjellsidene i øst, langs et juv med elva brasende forbi, gikk de i 1881 i gang med å grave seg inn i fjellene. Inni gruvegangene sprakte bergveggene i regnbuens farger. Det var dit inn de skulle, i Allmannajuvet. Sinkmalm ble sendt ut på verdenshavet, og ga et par hundre svenske rallarar, finske gruvearbeidere og bønder fra Østlandet og nordfra jobb. Det ble en annen dynamikk i Sauda, kan du si. Med kortspill, og mer liv og ståk. Sikkert en og annen nevekamp også.

Men Saudas første industrielle eventyr var over før den knapt hadde begynt. Etter bare åtte år var det slutt. Det var ikke lenger lønnsomt. Dette ble Saudas aller første snuoperasjon. For det skulle komme flere omskriftninger. Også i Allmannajuvet, forresten. I 2016 sto et museum fiks ferdig der oppe, designet av den sveitsiske stjernearkitekten Peter Zumthor.

Den andre omstillingen

Men en saudabuer gir ikke opp, for ett var sikkert idet vi gikk inn i det 20. århundret: Storelva kunne jo fortsatt brukes. For første gang gikk amerikansk storkapital inn i Norge. Det var det flere grunner til, ikke minst skatt eller snarere fraværet av kravet om fellesskapsmidler på begge sider av Atlanteren. Med Union Carbide Corporation, reiste Sauda Smelteverk seg opp fra grunnen av. Helt ytterst på tippen, i Sønnahamn, midt i selve indrefileten av bygda. Tømmer og fiskebåter ble fjernet, små hus ble flyttet eller jevnet med jorden, og i løpet av 1920-årene var bygda knapt til å kjenne igjen. Et havneanlegg ble bygd. Veier til anleggsmaskiner. Demninger der oppe i fjellsidene, og rør, masse rør.

120 hus ble snekret og reist i løpet av den første tiden, nøye planlagt av folkene bak smelteverket. Et nytt hierarki ble samtidig etablert. Arbeidere med lavest status ble henvist nærmest fabrikkrøyken i Haakonsgaten, mens de litt mer bemidlede fikk tak over hodet i Wergelandsveien. De ble innlosjert i firefamiliehus, innredet til å huse det dobbelte, hele åtte familier. Litt lengre inni dalen, bodde funksjonærene i sine tofamiliehus med egne hager.

Og smelteverket, den ruvende kolossen, med kongeutsikt utover fjorden.

Men det skjedde lite.

Den opprinnelige planen var at smelteverket skulle produsere karbid til bruk i gasslamper, men på denne tiden var det bokstavelig talt som å gå imot strømmen. Elektrisiteten var begynt å bli allmannseie, men ennå ikke i Sauda. De første husene hadde verken vann eller strøm.

I flere år sto fabrikken i stampe, delvis også på grunn av verdenskrig, spanskesyke og nedgangstider, men så gikk et lys opp: Det var noe som het mangan, som finnes i prekambriske vulkanske bergarter og som en knapt trengte mer enn ett spadestikk i jorda for å finne. Dette var ny kunnskap på den tiden. En innovasjon. Mangan er et grunnstoff som gjør stålet enda sterkere, viste det seg. Aluminium også, for så vidt. I dag vet vi vel at mangan er som kalsium er for skjelettet vårt. Det sørger for at det hele ikke knaker sammen.

Slik er Sauda siden blitt holdt oppe av mangan. 13. juni klokka 21.55 i 1923 ble flammen tent i ovn 2. Fra toppen av smelteverket har en blå flamme siden lyst opp. Steget som en fugl i mørket og gitt håp til menneskene.

Så stolt var saudabuerne at da de bygde sitt tredje kraftverk, Sauda III kloss ved fabrikken i 1930, ble det oppført i moderne art deco-stil. Som den eneste i sitt slag i landet.

Siden har det i stor grad handlet om to ting på Sauda: nedskjæringer og omstilling.

Den blå flammen

– Flammen sto opp fra flere tak der smeltingen foregikk.

– Den brant hele tiden, til alle døgnets tider, forteller Kjartan Fløgstad.

Forfatteren fra Sauda jobbet på smelteverket fra sommeren han fylte 16. I ti år tok han sin tørn på smelteverket eller Klubben som de sa og fortsatt sier, før han begynte på forfattergjerningen sin. Et forfatterskap som naturlig nok handlet om hjemplassen og hjørnesteinsbedriften. Sauda er stolt av Fløgstad og Fløgstad er stolt av Sauda. Fløgstad er forfatteren som står ved trappa til den store salen i Folkets Hus. Malt og foreviget, strak i ryggen og alvorlig, forseglet i glass og ramme.

På det meste brant tolv flammer fra de like mange ovnene i smelteverket.

– Flammene var et tegn på at driften var i gang og fungerte samtidig også som en sikkerhetsventil. Det var et bevis på at gassene ble brent slik de skulle, forteller Fløgstad.

Sauda var et samfunn som var styrt av et kontinuerlig skiftarbeid. Alt hadde sin egen rytme. Også kinoen. I stedet for klokka 19.00 og 21.00 som alle andre steder, ble filmen satt i gang 18.00 og 20.00.

– Du kunne se arbeidsfolk som stimet inn og ut av smelteverket. I begynnelsen gikk de til fots eller syklet til jobb. Etter hvert kjørte de med bil. Skiftene var klokka 07.00, 15.00 og 23.00, forteller han.

Lenge var røyk som steg opp fra fabrikker et sikkert tegn på fremskritt, selv om det første tiltaket her til lands mot det de kalte røykplager fra industri ble nedtegnet allerede i 1887. I Sauda begynte kommunepolitikerne å komme med krav om at smelteverket måtte gjøre noe med røyken i 1938.

– Det ble ofte sagt at røyken luktet penger, minnes Fløgstad.

Men den kom med en bismak.

Under et teppe av røyk

Det kunne virke som en varslet katastrofe: I 1914 nektet amerikanerne å skrive under på at produksjonen på smelteverket ikke måtte "virke ødelæggende paa omgivelserne". I dagens lys virker det smått utrolig at amerikanerne fikk viljen sin igjennom hos norske myndigheter, men de lovte i det minste å bygge et sykehus.

I mellomkrigstiden begynte et mistenkelig stort antall arbeidere å få helseplager som var såpass ille at de til slutt døde. Særlig de som jobbet i hjertet av smelteverket, i ovnshuset, led av denne mistenkelige sykdommen. Den utviklet seg fra en diffus tilstand som startet med klassiske forkjølelsessymptomer, og som siden eskalerte til en lungebetennelse, til sist et blått ansikt. I første omgang mente legene at sykdommen ikke skyldtes utslippene fra fabrikken, men senere og kanskje også mer uavhengige undersøkelser konkluderte med at det som ble kalt lungebrann trolig krevde 200 menneskeliv.

– På klare og kalde vinterdager med lite vind, la røyken seg som et tykt teppe. Du kunne nesten tygge den. Teppet gjorde det umulig for sola å trenge igjennom. De som hengte ut hvitvasken, tok inn klær som var blitt rødbrune, sier Fløgstad og tilføyer:

– Røyken hadde enda en bieffekt. Den inneholdt gjødningsstoffer som gjorde åkre grønt og frodig.

Løsningen på problemet, ble begynnelsen på et annet problem: Å helle slammet ut i fjorden, fulle av tungmetalleer og miljøgifter. Over hundre millioner tonn hver eneste dag.

Først ble folket i Sauda lettet. Det var mulig å henge klærne ut til tørk igjen. Folk kunne puste fritt, og på klare dager få øye på sola. Skiva der oppe var ikke en appelsin, likevel.

Smelteverket var på toppen av verden. Med 1.300 ansatte, og elleve ovner i drift. I optimistisk ånd ble sinterverket bygd ut på den tiden, på 1960-tallet. Det var en innovasjon på dobbelt vis: Kvaliteten på det ferdige produktet ble økt, og fremstillingen av ferrorlegeringer ble mer effektiv.

Smelteverket gikk så det grein.

Men så skjedde det noe. Fisken var søkk borte. Og langt unna, 400.000 kilometer rett opp, skjedde en stor begivenhet som fikk mennesker på jorda til å ane konturene av hvor det bar hen.

Månefotografiet

Fløgstad, forfatteren som står foreviget ved trappa i Folkets Hus, satt hjemme hos foreldrene og kikket på fjernsynet en sommerdag i 1969. På Neil Armstrong og Buzz Aldrin. Astronautene som gikk sine første steg på månen, samlet støvprøver og balet med flagget. Samtidig kretset Michael Collins i bane over. I påvente på at de to skulle gjøre seg ferdig med sitt der nede i Stillhetens Hav, tok Collins frem kameraet og rettet linsen mot vår egen planet. I forlengelsen av den delen av månen som alltid vender sitt ansikt mot oss, steg en skinnende blå planet dukket opp. Den lignet en middels stor globus, omslynget av et uendelig mørke. Forestill deg en hinne på tre millimeter på denne globusen. Det er hele atmosfæren vår. Det vi puster i, som hele vår eksistens beror på. Dette fotografiet skulle bli en del av en serie ikoniske bilder for en voksende miljøbevegelse utover 1970-tallet. Et bevis på hvor tander vår jord er.

Den flammen alle snakker om

Femtifem år senere vet vi bedre. Likevel: En eneste flamme brenner fremdeles i Sauda. Den sender ut store mengder CO₂, og varmen er det kun kråkene som har gleden av.

Den flammen skal temmes. Blir stadig mindre og slippe ut mindre og mindre.

I en av de mange romfartlignende bygningene på smelteverket står to arbeidere i rød kjeledress oppå en lift. De installerer sju gigantiske gassmotorer og tilhørende svære rørkonstruksjoner som bølger hit og dit. Denne sinnrike konstruksjonen kommer til å fungere som et kinderegg: Anlegget vil gjenvinne energien fra den rensede ovnsgassen og bidra til gjenbruk av varmeenergi, samt ikke minst en gang i nær framtid gjøre det mulig å fange CO₂.

Slik ståa er nå har ikke gassmotorene kapasitet til å svelge all ovnsogassen. Men det må tross alt sive ut noe også. Av sikkerhetshensyn.

Dette energigjenvinningprosjektet er ikke det eneste nybrottsarbeidet som smelteverket holder på med. I skrivende stund jobber de med en pilot for CO₂-fangst, som senere skal skaleres opp.

– Vi er midt i en kritisk periode.

Det er Kåre Bjarte Bjelland i Eramet Norway som atter tar ordet. Han sitter på kontoret, omsider ferdig med gressklippingen sin den ene dagen i uka sola gløttet fram. Bjelland er av den sorten som later å ta jobben sin på alvor, såpass at det alltid står knekkebrød og pålegg klar på pulten. Det er ikke alltid han spiser lunsj i kantina, kan det se ut som.

– Jeg bruker å si at vi bruker dagen til å drifte smelteverket og resten av døgnet til å utvikle det.

Bjelland ler høyt, før han legger til:

– Enova har vært viktig for oss. Bare i nyere tid har Enova støttet både pilotprosjektet til og byggingen av disse sju gassmotorene, der hver motor skal sørge for 1 GWH elektrisk energi og enda mer termisk energi i året. Energigjenvinning er viktig når vi nå står overfor høyere og mer variable strømpriser, sier han.

Bjelland anslår å bruke 400 millioner kroner på å bygge dette fullskalaanlegget.

– Det er trolig saudaverkets aller største investering de siste femti år. Enovas støtte har vært utslagsgivende for gjennomføringen. De har lagt til sammen 110 millioner på bordet for at vi skal utvikle og implementere ny teknologi, sier Bjelland.

Bjelland har lenge snakket om omstilling, hva som må til. Vist fram powerpoint-presentasjon og alt det der. Det har hele tiden vært en jakt på forbedringer, på utvikling. At det grovt sett har handlet om å lage stadig bedre mangan, samtidig som andelen av utslipp har gått ned.

Men også om de andre tingene. Som at slagg fra Sauda, sendes til søsterverket i Kvinesdal som råvare i produksjonen av silikonmangan. Om fjernvarmenettet som Sauda Energi står i bresjen for, og som sender overskuddsenergien ut i sentrum, og ikke bare sørger for oppvarmet utebasseng og snøfrie gater, men også gir fjernvarme til kommunale bygg. Om at de svære båtene som ankommer kaia så godt som daglig, kan koble seg til landstømsanlegget og slå av de fossile motorene sine. Og selvsagt; om karbonfangst og lagring.

– Det er heavy, sier Bjelland.

Men også om samholdet. Som under finanskrisen i 2008 da arbeiderne ble enige om å gå inn for en solidarisk permisjon, som innebar at hele hopen ble femti prosent permittert. At de tok en støyt for laget alle sammen.

– De siste tjue årene har vi drevet smelteverket på en helt annen måte enn tidligere. Vi harøkt både kapasiteten på ovner og raffineringsanlegg betydelig. I løpet av disse årene har vi investert nær to milliarder kroner.

Bjelland trekker pusten, før han tilføyer:

– Og nå må vi investere minst like mye bare de neste fem årene. Hvis ikke handler det om å henge i stoppen til vi ikke greier mer.

– På den andre siden: Greier vi oss igjennom de neste fem-ti årene, er vi en god posisjon globalt. Vi må være offensive.

Bjelland setter seg opp i stolen.

– Vi har som mål å være klimanøytrale i 2030. Klarer vi det, er det en suksess, også hvis vi får det til innen 2035.

Fremtiden

Midt i det infernalske ovnshuset står Joy Katrin Aartun med en styreenhet i hånden. Foran henne svever noe som ligner på en gigantisk romersk leirkrukke. Den er fylt til randen med rødt. Det er ikke vin denne gangen, men dampende og glødende metall. Hun manøvrerer to svære kroker som henger fra taket i solide stålvaiere, og hekter disse på hver side av den enorme krukken.

– Det er som å spille Playstation. Du styrer bare med spakene, forklarer hun.

Så, langsomt, skjer det: Det verdifulle metallet helles ut i en sandseng. Der avkjøles det, for siden å skufles ut for å få sin omgang i regnet før det til slutt stivner til for godt. Riktignok ikke uten protester. I svære hauger ute på plassen avgir metallet en lyd som til forveksling ligner den idet et egg lander i en altfor varm stekepanne.

Det er her Aartun jobber, og vil jobbe. Det er hun som er framtiden til Sauda. Hun som bærer den. Aartun går nemlig yrkes- og studiekompetanse på Sauda vidaregående skule (YKS), og er samtidig lærling på smelteverket. Målet er fagbrev som prosessoperatør.

– Jeg visste ikke helt hva utdannelsen gikk ut på, men jeg hadde lyst til å prøve. Jeg har alltid vært nysgjerrig på fabrikken, sier hun.

Kunsten å tenke og gjøre nytt

Kommunehuset er den sorten bygg som gjør en litt rakere i ryggen når en får øye på det. Selv skyene har i dag gjort sine tilpasninger for å komme i pakt med den grå betongfasaden.

– Åh!

Paul Løyning, Høyremann og varaordfører, akker seg i sofaen. Han er blitt servert et spørsmål om det utenkelige, men likevel mulige.

– Det ville vært krise for Sauda-samfunnet hvis smelteverket hadde blitt lagt ned, sier han.

Løyning flyttet tilbake til Sauda for fem-seks år siden. Det var en hel del som lokket ham til å gjøre vendereis. Jobben som lærer i samfunnsfag, engelsk og matte, selvsagt, men også det å tråkke seg oppover på Randonee-ski til en fjelltopp, for så å kjenne gleden ved å sette utfor. Løpe og sykle, det også, men mest av alt kanskje å gjøre noe for Sauda. Så det ble politikk i tillegg til alt det andre.

Dagen i forveien ledet han et folkemøte om skolestrukturen i Sauda i storsalen på Folkets Hus. Det vurderes å bygge en felles barneskole fremfor å ruste opp de tre som nå ligger spredt rundt som hagl i Sauda. Et av argumentene for å bygge en ny, felles skole, er å hviske ut siste rest av klasseskillet som smelteverket i sin tid etablerte.

– Før var juletrefesten på Folkets Hus for arbeiderne, mens funksjonærene og deres familier feiret på Klubben, forteller Løyning og legger til:

– Vi kan risikere å få et klasseskille i lille Sauda med 4.500 innbyggere.

Løyning kan ikke skryte på seg å ha jobbet på smelteverket, men han kan sitt om det likevel. For fem år siden leverte han sin masteroppgave om vern og miljø ved smelteverket i årene 1945 til utpå 2000-tallet. Smelteverket har vært historien om omstilling og bruken av nye teknologier, forteller han.

For på slutten av 1960-tallet, da Collins hang over månen og tok fram Hasselblad-kameraet sitt, hadde de amerikanske eierne alt satt av 40 millioner kroner til å bedre arbeidsmiljøet og gjøre livet mindre surt for folket i Sauda. På samme tid satte Statens Forurensingstilsyn (SFT) og Miljødirektoratet i gang med en tiårs plan. Det var på høy tid å rydde oppi bransjen, mente staten. I 1977 bygde smelteverket et renseanlegg. Ovnene ble bygd om og lukket. Slam ble skilt fra renset vann ved hjelp av såkalte scrubbere, og ble på et jorde ikke langt fra smelteverket og Storelva. Ikke en optimal løsning slik vi ser det i dag, men over standarden da. Da Elkem tok over driften på 1980-tallet, ble det satt posefilter på ovnene. I tillegg sørget det nye renseanlegget for å redusere utslippet av tungmetaller og disse tjæreaktige, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) som skyldes dårlig forbrenning av organisk materiale. Et tiår senere fikk smelteverket et nytt deponi for slammet sitt, et deponi som senere ble hermetisk lukket.

Å se hvor veien går

Da franske Eramet tok over smelteverket ved årtusenskiftet, fikk de pålegg fra SFT om å stanse sinterverket helt. Fra tidlig på 2000-tallet ble det gjort to store grep: De franskeide verkene, Sauda smelteverk inkludert, var de første i verden til å ta i bruk kvikksølvrenseanlegg i sin produksjon av mangan. Samtidig installerte de filtre der de kunne. I 2019 ble det installert senterskorsteinfilter.

Alt dette gir varaordføreren til å konkludere slik:

– Sauda har måttet vært langt fram i utviklingen, kanskje den fremste i verden. Når det er blitt satt krav, har smelteverket vært enda strengere med seg selv, sier Løyning.

– Det er derfor de fortsatt er her i dag. De har greid å omstille seg. De har sett hvor utviklingen går.

– Men, legger han til:

– Det er umulig å vite hva som er i vente. Smelteverket er eid av et multinasjonalt selskap. Franskmennene har vist at de er seriøse og langsiktige eiere, men verdensøkonomien er det lite vi kan gjøre med. Heller ikke hvordan andre nasjoner forholder seg til klimautslipp.

– Samtidig er det viktig å produsere kritisk viktige råvarer for. Ikke bare viktig for lokalsamfunnet, men Europa. Det handler i bunn og grunn om forsyningssikkerhet.

Om hundre år er allting glemt, sa forfatteren Knut Hamsun. Der tok han feil, gitt. Høsten 2024 feiret Sauda Fabrikkarbeiderforening hundre år.

– Når visjonen er hundre nye år, er vi nødt til å omstille oss, sier Løyning før han tilføyer:

– Er ikke det folk sier da? At stillstand er død?

• Kilder:
• "Det er røyken vi dør av" (2022), Mads Drange.
• "Arbeidets lys" (1990), Kjartan Fløgstad.
• NRK
• "Vern og miljø Sauda Smelteverk fra 1945 til 2000-tallet" (2019), masteroppgave av Paul Løyning.
• "Folk i Ryfylket" fra 2012, Ryfylkemuseet.
• Store Norske Leksikon
• Wikipedia