Biobaserte reduksjonsmidler

Det foreslås å satse på utvikling og bruk av biobaserte reduksjonsmidler i metallurgisk industri. Her finnes et betydelig potensial for å erstatte fossilt karbon med biokarbon, selv om teknologiene fortsatt er umodne. Under satsingen vil det hovedsakelig gis støtte til pilotprosjekter

Prosessutslipp står for 79% av utslippene fra prosessindustrien i Norge, som hovedsakelig skyldes bruken av fossilt karbon som reduksjonsmiddel. Disse utslippene må til null innen 2050. Uten satsing fra Enova på det nåværende tidspunktet vil utviklingen bli vesentlig forsinket (mer enn 5 år), og Norges komparative fortrinn vil kunne tapes. Et alternativt scenario innebærer at ETS-utslippsreduksjoner i norsk prosessindustri i all hovedsak måtte tas gjennom avvikling av aktivitet.

Satsingen på biokarbon samspiller med flere andre satsinger innen industri, herunder utslippsfri prosessindustri, karbonhåndtering, utfasing av fossil fyring i industrien og effektiv bruk av elektrisk energi og effekt.

Norske industribedrifter har særlige, komparative fortrinn innen metallurgisk industri, og en vellykket satsing her anses å ha svært høyt globalt spredningspotensiale ettersom satsingen vil bidra til å modne en verdikjede for biobaserte reduksjonsmidler som vil handles i globale markeder.

Kontraktsfestet resultat: Utløst innovasjonskapital på 900 millioner kroner (660 – 1 270 MNOK).

Potensial: Satsingen adresserer i prinsippet alle prosessutslipp i norsk industri, dvs. 8,5 mill. tonn CO2. Mdir har anslått at biokarbon alene kan redusere utslippene med 1,5 mill. tonn CO2. Det globale potensialet fra utslippsfri prosessteknologi er om lag 7 Gt CO2, og biokarbon ser ut til å være den viktigste muliggjøreren innen metallurgisk industri også globalt.

Risiko ved å gjøre det: Det er betydelig teknologisk risiko knyttet til å ta i bruk biobaserte reduksjonsmidler, og det kreves omfattende utvikling, testing og kvalifisering. Det er også risiko for at teknologiløp kan skyves utover i tid.

Risiko ved å ikke gjøre det: Uten satsing fra Enova vil utviklingen bli vesentlig forsinket, og Norges komparative fortrinn kan tapes. På lang sikt er risikoen for nedleggelser eller utflagging av industri betydelig i Norge.

Satsingen bidrar til utvikling og demonstrasjon av teknologi som vil være helt nødvendig for at det skal være mulig å lage og bruke biokull til å produsere nødvendige metaller med null eller svært lave utslipp i 2050, uten å måtte erstatte dagens prosesser fullstendig. Konkret gjøres dette gjennom å utvikle ny produksjons- og etterbehandlingsteknologi for biokull som er tilpasset den metallurgiske industrien. Bruk av biokarbon som reduksjonsmiddel på smelteverket vil gradvis økes gjennom utviklingsprosjekter.